det er rart hvor fort folk tror vi glemmer,

virker som at alle tror jeg har glemt mormor selvom jeg ikke prater om hun,
men poenget er at jeg har for store smerter til å prate om hun enda,
det er så sårt tema og vanskelig å prate om at jeg ikke greier det.

men glemt ho har jeg ikke,
det er snart halaen år siden å jeg kan innrømme at jeg ikke lenger tenker at det er så å så mange mnd siden hun døde ol,
men jeg tror fortsatt hun lever av og til,
venter på kort på bursdagen min +++-.

det er tøft det kan jeg si,
å vite at jeg aldri får se ho igjen men enda tøffere er det å vite at jeg ikke har vært på grava enda..

har sakt at ejg skal det når jeg får lappen
(muligen til høsten)

forde jeg vil være der helt alene,
vet jeg kommer til å knekke sammen,

får tårer i øynene med en gang jeg tenker på grava..

savner ho utrolig mye men akkurat nå savner jeg mest svigermora mi som jeg mista for ikke så lenge siden av kreft,

men jeg vet at de ikke er alene lenger å at jeg har to som passer på meg nå…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mormor og jeg:-(var året for ho døde

savner deg mormor, var i konfirmasjonen til fetteren min, faktisk en av de fineste dagene våres sammen..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei mormor!
Dette skulle jeg egentlig sakt til deg mens du levde.
Jeg tenkte på den sist jeg var hos deg, det er et år siden nå, men tante var der da så jeg ville ikke be ho gå liksom..
Men det jeg hadde sakt til deg det var at jeg er utrolig glad i deg.
Jeg vet ikke hvor mye du forstår av det jeg sier fordi jeg ikke kjenner så godt til sykdommen enda, men jeg er så utrolig glad i deg og det har jeg alltid vært, du er den personen jeg elsker mest i hele familien bortsett fra mamma og di.
Før jeg hadde sakt dette ville jeg nok begynt og gråte.
Jeg orker ikke tanken på at jeg kanskje aldri vil se deg igjen, du må ikke dø fra meg mormor, du er den eneste jeg har, selv om vi aldri har hatt en skikkelig prat så føler jeg at du vet mye om meg og jeg føler at du er min beste venn..
Er så utrolig redd for at mamma er bærer av denne sykdommen at jeg holder det ikke ut..
Orker ikke miste ho også..
Ikke dø fra meg mormor..

Jeg fikk aldri sakt dette til deg og det var siste gang jeg så deg.
Jeg skulle egentlig vært med familien dit i sommer men takka nei fordi jeg ikke orka og se deg lide slik.
Angrer så utrolig på at jeg ikke prata med deg og at jeg ikke kom i sommer..men du skal vite det at hele uka jeg var i Danmark tenkte jeg på deg fordi jeg hadde fått høre at du var blitt verre..
Har ikke besøkt grava di siden begravelsen, er utrolig lei meg for det men jeg orker bare ikke..
Begynner og grine nå bare jeg tenker på deg.
Men du fikk en utrolig fin begravelse den 8. desember, mange fine blomster og det er mange som kommer til og savner deg..
Har bestemt meg for at jeg har lyst til å jobbe meg folk med samme sykdom som deg, da føler jeg at jeg kommer nærmere deg på en måte..
Men mest vil jeg jobbe med pårørende, som familie osv, vet hvor vanskelig di har det og vil prøve å hjelpe di..
Jeg savner deg så utrolig mye mormor, gråter meg fortsatt i søvn fordi jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre uten deg, har jo alltid vist at du skulle dø men du har jo vørt så sterk så jeg trodde aldri det ville skje..
Vet det høres dumt ut men jeg trodde ikke det..
Hadde du vært her nå er jeg sikker på at du hadde brukt di få kreftene dine til og gitt meg en klem og tørka tårene mine..
Kan du ikke komme tilbake mormor, er så jævlig her nede uten deg..
1000klemmer fra Tromøy trolle =) det var det du alltid kalte meg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende