livet mitt nå er ikke på toppen, har vært DER oppe nå en god stund, og alt har vært perfekt, livet, kjærlighets livet og familien..

men alt forandret seg når bestefar ble værre, (se tidligre innlegg).

jobben viste ingen støtte eller forståelse, de truet med en dårlig atest om jeg ble borte mer en nødvendig (altså mer en dagen han ble kpblet fra som var i dag, fikk litt forståelse om at jeg ønsket og være hjemme når han dør men burde klare og komme selvom)

jeg føler det er forskjels behandling til 1000, en fast ansatt jeg vet om fikk selvfølgelig ta fri når besteforeldren døde og lå for døden, hun fikk blomster og tlf omkondolasjon og hvordan det gikk, der var det aldri noe snakk om dårlig atest som her..

jeg har tidligre hatt lyst og slutta som lærling pga behandlingen jeg får, men fikk ikke lov siden det var fult over alt, nå vuderer jeg det STERKT, vet ikke hvordan jeg skal holde ut i 6 mnd til.

det eneste som holder meg oppe ang jobben er tanken på et barn, at jeg må ha eller hvertfall begynt på en utdannelse, (som mine "faste" lesere vet er jeg blitt prøver for noen mnd siden, jeg er inne i min 5 pp (prøve periode) og blir mer og mer fustrert, ja jeg vet at dette kan ta tid, men føler meg så sett ned på fordi jeg er ung, får stadig komentarer om at jeg er for ung, at jeg ikke kan ta vare på et barn, at jeg ødelegger livet mitt ol, (dette fra folk som ikke kjenner meg)

hadde de kjent meg personlig hadde det vært noe annet, de som kjenner meg personlig mener jeg er klar for det og de ser at det er dette jeg virkelig ønsker mer en noe..

jeg og samboeren min er helt enige, vi EIER en leilighet, har grei økonomi, vi ønsker dette begge to etter grundig planlegging og vi har funnet ut at dete kan vi, nå er tiden inne for oss..

jeg har aldri hatt det så bra som nå, mye er fredrik sin ære, han er alt for meg og jeg har virkelig funet drømme mannen min, han er perfekt i mine øyner..

nå er det snart et år siden svigermor døde også, det har vært et vanskelig år med mange tårer, men nå er det værste over men kommer stadig opp igjen…

jeg savner og kunne ringe ho for og få råd og tips, for og prate med ho og i det hele…

ja ble mye i dag, men er lenge siden jeg har skrevet nå… godt og få det ut…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

bestefar kobles fra respiratoren i morgen og her sitter jeg…. med dårligsamvittighet fordi jeg tar fri fra joben og blir med..

jegog bestefar har aldri hatt et bra forhold, vi har igrunn ikke hatt noe forhold MEN jeg ønsker selvom og være med og koble den fra for og ta et siste farvel, jeg vet jeg vil angreom jeg ike gjør det..

det vil si at om han ikke dør i morgen vil jeg dra med mamma som en støtte og for meg selv hver dag til kr-sand for og være der med han, om han døri morgen vil jeg ikke være i stand til og dra på joben på torsdag og tilog med kanskje ikke på fredag..

jeg vet at di er underbemannet på jobben for tiden og derfor har jeg så dårlig samvittighet, men mener at familien må komme før jobb..

idag begynte jeg og gråte på rommet til en pasient fordi mamma hadde ringt og spurt om vi kunne pase på den ene broren min fordi bestefar var blitt dårligre, HALLO, kan ikke holde på slik på jobben, og derfor mener jeg at jeg ikke burde gå på jobb før jeg vet at jeg ikke kommer til og gjøre det..

men om han drø i morgen, og om jeg da tar ut sykemeling til og med fredag, må jeg jo ta ut en dag i neste uke også for og gå i begravelsen (er 3 timer unna der jeg bor på går en hel dag til det…

 hva mener dere er rett i en slik situasjon???

Tips oss hvis dette innlegget er upassende