jeg har vokst opp med en mor som har hatt "steinansikt" så lenge jeg kan huske.
hun har aldri vært spesielt følsom, og hvis hun gråt gjemte hun seg på badet, ute eller på rommet, hun viste det aldri til oss. dette har gjort til at jeg har trodd at det er normalt, at det er svakt for meg og gråt forran andre, at jeg vil virke sippete++.
det har gått så langt at jeg kun kan gråte ut når jeg er alene hjemme, har på musikk og vasker, hvis andre er i huset gjemmer jeg meg ofte på badet, setter på vaskemaskinen og hulker høyt.
det er slitsomt og gå slik, og jeg har egentlig aldri blitt oppmerksom på det før jeg gråt hos psykologen i går, hun ba meg prøve og finne grunnen til at jeg ser på det som en svakhet innen neste time, og nå har jeg altså funnet den. det er som sakt noe jeg har lært fra jeg var liten.
jeg har forstått at jeg MÅ ta tak i alt som har skjedd fra bunnen av, jeg må begynne på nivå 1 for og bearbeide bit for bit, og jeg vet at jeg må begynne og rive ned muren.
men…
jeg vil ikke rive ned muren jeg har bygd, jeg vil ikke kjenner på
smerten, se bildene og føle hendene hans på meg, jeg har klart og
"glemme" alle disse tingene, jeg har klart og være ærlig med hva som
har skjedd men fortalt det på en slik måte at kroppen min tror det er
en annen jeg snakker om, jeg HATER at alt kommer tilbake nå, jeg hater
virkelig og våkne på natten og føle hendene eller kjenne ånden til
overgriper, jeg hater og "stoppe" opp og bare vil gjemme meg, jeg hater
at jeg ikke kan fortelle de på jobben hva jeg har gått gjennom og
hvorfor jeg har fått en knekk, jeg vil ikke rive ned den muren, ikke
enda:’(
av 106 lesere
Ingen kommentarer In " jeg vil ikke rive muren enda, jeg orker bare ikke "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
januar 9th 2009 at 10:06 pm
Dette er ille. Jeg er en godt voksen mann, og jeg hater å høre om overgripere som forgriper seg på uskyldige barn. Men en dag må både han og alle andre overgripere stå til ansvar for sine ugjerninger, når de står ansikt til ansikt med sin skaper. Jeg er glad jeg kan gå evigheten i møte med forvissning om at jeg skal møte min frelser, Jesus Kristus.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 9th 2009 at 10:06 pm
følte som om jeg leste om meg selv… jeg har begynt å rive ned muren. grein som en helt første timen hos terapeuten min, men ellers er det ganske dårlig på den fronten hos meg også. men jeg tror det er sunt da, å gråte noen ganger. mye som løsner da.
vil bare oppfordre deg til å begynne å rive muren din. jeg har kun snakket med ei venninne og terapeuten min, men skal utfordre meg selv til å prøve å bli litt mer åpen. tror det gjør hverdagen lettere, hvis folk rundt oss vet og forstår…
stå på!!! stor klem:)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 9th 2009 at 10:19 pm
Velkommen i klubb Sterk Mur, livets forsvarsmekanisme nr 1. Jeg vet så godt hvordan du har det, angsten for å gå videre, kjenne på uarbeidede følelser. Være redd at hele fortiden skal komme veltende inn å slå en i bakken. Ville vi tåle det ? — å kjenne på følelsene, er redd jeg vil miste grepet å miste forstanden. Jeg har gått hos psykolog i ett år, og står fortsatt utenfor muren. Men nå må jeg ta valget, vil jeg åpne den ? Ja, jeg vil det, tror jeg må bearbeide fortiden for å komme vidre. Men vi gjør det ikke alene, sammen med psykolog, — ikke hele muren på en gang. Men en og en brikke så ikke hele muren raser sammen og skader oss. Lykke til, klem fra lillyM
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 9th 2009 at 10:32 pm
1* jeg er ikke særlig kristen av meg, men jeg har også tro på at det finnes noe etter livet og at alle de jævlene får svi da.
jeg var 13 år når faren til broren min (mamma hadde et “sidesprang” så overgriper var ikke i familie) prøvde og voldta meg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 9th 2009 at 10:36 pm
3# er som og høre meg ja.
jeg får angst av og tenke på å møte alt sammen, jeg røyker hasj hver kveld for og ikke ha mareritt, for ikke og ligge våken og tenke, for at frykten for og møte virkeligheten skal forsvinne, for at jeg skal kunne slappe av og sovne fort.
jeg vet jeg burde stoppe, jeg vet jeg er i ferd med å få et problem, men jeg gjør det fordi jeg rett og slett ikke TØR og møte virkeligheten, åpne meg, bli liten og sårbar.
orker rett og slett ikke og den eneste “løsningen” jeg ser er et incest senter som er som en “instutisjon” der man kan få hjelp 24timer i døgnet, eller noe lignende, jeg trenger å komme bort fra leiligheten og det som er her, inn i et miljø med fremmede som jeg samtidig stoler på og et sted bort fra familien slik at jeg kan slippe meg ut.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 9th 2009 at 11:10 pm
Jeg gråter inni meg når jeg leser dette. Har du fortalt om incest hos psykolog jenta mi ? Jeg har snakket om det en gang, på en måte som om at det var noen andre som har opplevd det. Ok, jeg klarte ikke å kjenne på følelsene rundt det, men jeg har i hvertfall fått luftet det. Jeg ville anbefale deg å ta kontakt med støttesenter for incest. Hasj løser ingenting, tar deg bare bort fra smerten. En peride brukte jeg medisin, Effexor. Det hjalp meg over den vanskligste kneika, jeg tror jeg har villet prøvd det i stedenfor hasj. Søskenbarnet mitt starta med hasj, han er heroinmisbruker i dag. Ikke ødlegg livet ditt, for det andre har gjort mot deg, det er ikke verdt det jenta mi.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
januar 9th 2009 at 11:17 pm
jeg går på smi eller smso som det heter nå, skal til ny samtale til uken, og ta opp en del ting da håper jeg..
er vanskelig og ha det slik, rett og slett kjempe tøft.
jeg vet at hasj fører til andre ting:(
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Legg igjen en kommentar