det er tunge dager som i dag man blir sittende i et tanke kjør:(

 i dag er det en uke siden jeg gikk rett på overgriper på byen, tenkt det, BARE en uke, en uke som har vært så ufattelig tøff, en uke som har hatt så mange følelser.

på onsdag som var, var det 2 år siden sviger mor gikk bort,  2 tunge år, jeg stopper enda opp i butikker eller midt i byen og tenker "jeg må ringe johanna og spør om dette er noe sambo kan tenke seg" jeg må ringe johanna og høre hvordan det går, det er jo så lenge siden nå" slike tanker har jeg enda, nesten hver dag i perioder.

nyttårsaften ble tilbringt i leiligheten vår, meg og fredrik, ingen andre, en stille kveld uten alkohol, der vi igrunnen satt passive begge 2, vi gråt ikke, vi lo ikke, vi var nok begge to redde for og si noe galt, redde for at vi skulle bryte sammen,(hvertfall følte jeg det slik) det er ikke slik vi ønsker og gå inn i det nye året på.

så mens alle andre var ute og festet og hadde det gøy, tok vi det som sakt med ro, vi klarte oss gjennom dagen og kvelden.

*uken etter jeg ble forsøkt voldtatt (5 år siden) var vanskelig men jeg tvingte meg selv tilbake på skolen 2 dager etter overgrepet, jeg takket nei til hjelp, stengte inne alt sammen, og fortrengte så mye jeg klarte, dette får jeg svi for nå.*

nå kommer alle minnene, tankene, luktene, følelsene tilbake, trangen til og kutte meg selv er større nå enn noen gang før, trangen til og skrike ut, gråte hysterisk er der sterkere enn før,takk gud for at jeg har en gutt som betyr mer for meg enn kuttingen.

sånn går det når man skal være sterk, og noe er jo galt i hode mitt når jeg skal være så sterk at jeg ikke kan gråte forran sambo, at jeg ikke kan bli hysterisk, når jeg ikke kan la tårene flomme av frykt for at noen skal ringe, eller at noen skal komme inn.

 eneste gangene jeg klarer og være meg selv, slippe alt ut og "bli ferdig med det" en periode er når jeg vet sambo ikke kommer hjem på en stund, når jeg setter på musikken på fult og låser døra, da kommer tårene, angsten og tankene for fult, men uansett hvor vondt det gjør trenger jeg det av og til.

jeg går inn i den 3 uken med sykemelding nå, hadde jeg ikke møtt overgriper på lørdag hadde jeg nok klart å gått tilbake på jobb, men nå… aldri en sjangse.

jeg vil så gjerne på jobb, vil bli ferdig med læretiden når jeg skal, vil ikke utsette det.

men jeg MÅ lære meg og høre på kroppen min, jeg må innse at jeg faktisk trenger hjelp, at jeg trenger tid til og komme meg på og at jeg må slappe av og ikke fortsette å tro at jeg kan redde hele værden.

men det er jaggu ikke lett og lære seg det etter 19 år.

jeg har vanskelig for og spør om hjelp, jeg er ikke personen som sier til legen at jeg må ha noe og sove på, at jeg må ha noe og roe meg ned på ol, men jeg vet også nå at jeg får ikke hjelp uten at jeg står på selv.

 

 

Vurdert til: av 86 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende