Hei, kan ikke huske at jeg har kommentert hos deg tidligere. Trist å lese om hvor du sliter.

Selv vet jeg mye om både det å slite og det å miste mange på kort tid.

Vår motgang startet for 13 år siden, med sykdom og dødsfall flere år på rad i nærmeste familie. Midt i dette ble vår yngste sønn narkoman. Siden det har det sannelig ikke vært mange perioder med medgang.

Men – jeg har funnet styrke i det å se de som har det verre og i tillegg det å kunne bidra til de som har det verre enn oss selv.

Noe av det som hjelper meg er det at jeg har funnet et nettsted som jeg fikk så mye tillit at jeg ble moderator ganske raskt. Narkomanes Pårørende http://www.narkoman.org – i forkant av det så begynte vi å engasjere oss i hjelpearbeid til Baltikum, Hviterussland, Ukraina og Moldova. Noe som har beriket vårt liv, og gjør at vi føler vi kan bidra til andre på flere måter. Dermed tar det litt tanker bort fra egne problem så langt dette er mulig.

Nå skal vi bli med som frivillige i Vår Frue Kirke i Trondheim som startet døgnåpen kirke fra og med julaften. Vi er ikke kristne, men kan være gode medmennesker for noen som trenger noen å prate med – og det er det viktigste.

Mener ikke å virke selvgod eller å bagatellisere deres problemer.

Jeg sliter selv med depresjoner på tross av alt dette, men tror kanskje at det å hjelpe andre noen ganger hjelper en selv litt også.

Håper året 2009 blir bedre enn slik det ser ut til at de siste årene har vært for dere.

Klem fra Trønder-Bente

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Kjenner igjen det du skriver om her. Psykiske plager og depresjoner har en slem tendens til å utarte til fysiske plager så til de grader. Rare greier egentlig, men . . . det er vel bevist at dette henger sammen.

God bedring til deg.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende