broren min på 14 år sliter…
jeg tror han har store problemer, ikke fysisk men psykisk..
- han har et voldsomt temperamang,
- blir fort sur (for ingen ting)
- skulker skolen(var hjemme i 2 uker)
- kaster ting rundt seg
- truer med kniv
- er voldelig mot sine mindre søsken
- aldri glad
+++
han vil ikke si hva det er som plager han, sier at det er mye kaos hjemme ol, men vi tror (vet) alle at det er noe mer..
- hvorfor vil han ikke på skolen?
- hva er galt?
- hvorfor er han slik han er?
(ja han er jo i puberteten men kan jo ikke bare være det som er galt)
i dag slo han seg vran igjenn..
først trua han meg og typen med kniv, så kasta han mange kuler på meg, så ødela han hele mobilen sin (og veggen vår,ble store merker), så kasta/spruta han en hel boks med burn på mamma, jakka min og veggen/taket.
så brøt han sammen, skikkelig hulke gråt, har aldri hørt ha slik…
nå vil mamma han skal begynne på BUP og jeg syns også det høres bra ut…
noen som har råd til hvordan jeg skal forholde meg?
23 kommentarer In " broren min på 14 år sliter veldig "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
februar 28th 2007 at 11:39 pm
trenger hjelp
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 28th 2007 at 11:42 pm
Hmmm…
Tror det kan være lurt å sjekke om han har AD/ HD.
Uansett er det slitsomt å ha det slik som du beskriver, og BUP høres ut som et godt sted å begynne. Så får vi håper dere slipper å fortsette…
Lykke til!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 28th 2007 at 11:47 pm
Få en samtale med fastlegen som kanskje kan få litt hull på byllen,- tydelig at han har det vondt……….
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
februar 28th 2007 at 11:55 pm
Høres IKKE ut som AD/HD – høres ut som en gutt som bærer på mye (ansvar, sinne, frustrasjon, sorg, redsel, hat, smerte, usikkerhet – noe som kan ha blitt påført han på utrolig mange forskjellige måter) og som han ikke vet hvordan han skal få til å gå bort/forholde seg til/hvorfor er der. Det beste du kan gjøre er å ikke bli sint, men forsøke å forstå HVORFOR, og hjelpe han til å selv å (tørre å) skjønne hvorfor han har det som han har det – og hva man kan gjøre med det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:03 am
Dette ER en barnevernsak. De er dyktige og har kontakter til alle i systemet. De blir hørt på og er kjempegode på å holde alle tråene. Søk hjelp før noe alvorlig galt skjer!!!!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:10 am
3# vi skal ha samtale med fastlegen, barneværnet og BUP..
får håpe han får det bedre med seg selv..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:13 am
4# han har ikke så mye annsvar ser du, han gjør ingen ting hjemme, sitter bare på datan og spiller CS
er vansleig og ikke bli sur når han går rundt og terger på søskena sine bare for å få en reaksjon:(
men vi prøver og bygge opp selvtillitten hans alle sammen, men er ikke lett og smile når han
bare lager problemer ofte
mmma skal prate med barneværnet, slik at de kan skaffe psykolog fort til han(noe han trenger)
jeg er redd det vil skje noe alvorlig snart…
han sier at vi alltid skal straffe han(noe vi ALDRI) gjør..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:19 am
er tøft og se broren min slite slik, jeg er jo glad i han..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:28 am
håper han får hjelp hvertfall
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:30 am
Få hjelp til gutten snarest, helst før han er gammel nok til å bestemme alt selv.
Er dere opptatt av hans beste så finn et dyktig menneske som vet hva de holder på med og som er villig til å gå inn med sin kunnskap på de områder gutten er mottakelig.
Her er mange hensyn å ta, men det viktigste er at han får hjelp til å løse/se utfordringen og starte derfra.
Er det ikke mulig å finne en slik person utenom det offentlige, er PP-tjenesten eller BUP alternativer (gjerne via fastlegen eller skolen).
Lykke til ønskes fra en som har bistått i mange angivelige “håpløse tilfeller” med godt resultat
ALDRI GI OPP!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:32 am
min første tanke er adhd…
Men det kan jo selvfølgelig være mye annet også!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:36 am
Min første tanke var Asperger faktisk. Kommer riktignok i flere forskjellige nivåer, men Asperger syndrom går veldig mye på kommunikasjonsbiten, ofte vanskelig for å uttrykke seg og gjør kanskje destruktive ting når man ønsker oppmerksomhet.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:36 am
han sliter så mye at han ikke “orker” og fukføre ungdoms skolen, han går bare i 9 klasse, jeg har sakt meg villig til å hjelpe han, men CS er viktigre syns han…
jeg skal jobbe så godt jeg kan for å finne en som er god for han, og for å få han på rett spor
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:39 am
12 jeg har aldri hørt om dette, kan du fortelle meg mer???
dette er noe som faktisk kan passe (litt hvertfall) til hans oppførsel, når han blir sur “svartne” alt for han også
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:41 am
nr 13 var mye svar til nr 10
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:47 am
Her finner du litt mer om syndromet. Er mild mild form for autisme, men er vel den mest “vanlige” formen for aderdsproblemer sammen med ADHD. Det sies også at det er veldig mange som har fått feildiagnosen ADHD, når det antagelig dreier seg om Asperger.
http://no.wikipedia.o...
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:48 am
10# jeg kommer aldri til og gi han opp..
er tøft… ja det er det, men jeg føler at jeg faktisk er “plikta” til og hjelpe han…han er jo broren min
hva har du gjort i disse tilfellene du prater om?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 12:55 am
Noen ganger er det slik at familien er kommet til et punkt hvor saken må overlates til andre, men det er ikke alltid det lureste å koble inn et stort offentlig apparat “mot” en ungdom på 14 år med en gang.
Grunnen til det er at press ofte skaper motpress, uviljen kan bli større og det har vært med til å løse opp familier fremfor å løse noe (ala: “kjører dere barnevernet og psykologer på meg også nå, hater dere meg så mye? Skal aldri snakke mer med dere”). Prøv derfor å finne et menneske utenom “systemet” først, en med livserfaring.
Det meste kan løses uten journaler, offentlige utredninger og arkiver – men som siste utvei er det jo selvsagt et system man skal bruke.
Lykke til
God natt
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 1:01 am
18#hei..takk for svar…
vi prøver og spør han nå om han vil prøve og prate med en psykolog ol…
han er som d sier inne i en “alle hater meg, alle vil jeg skal dø” periode og det er jo vanskelig for oss, hvertfall når han i tillegg vil slutte på skolen:(
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 1:02 am
#17
Alle er forskjellig, det handler om å bruke sine erfaringer tilpasset hvert enkelt menneske, det finnes ingen fasit! Med det utgangspunktet kommer man lengst.
Ydmykhet, respekt, våken observasjon av alle detaljer (uten at personen skal føle seg som et studieobjekt), forsiktig tilnærming og forslag til handlinger tilpasset den enkelte.
Mange ting som spiller inn, kan ikke svare deg konkret fordi hvert enkelt menneske er unikt.
Din bror er heldig som har dere!
Ønsker dere all mulig hell og lykke, ofte er ikke tingene så ille som de ser ut for
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 1:05 am
#19
Ja, det er sårt og vanskelig når man står så nær hverandre, noen ganger er det faktisk også slikt at fordi man er så nære hverandre og har vært det lenge, så ser man ikke “skogen for bare trær” – så skaff en utenforstående som hjelper dere litt.
Som sagt:går dere utenom det offentlige apparatet i begynnelsen, vil dere også slippe en del “konfrontasjoner”. er utfordringen et mindre problem enn antatt, så kan det hele løses med litt ekstra drahjelp fra et par nye øyne
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 4:56 pm
Jeg har en venninne som har vært innlagt 2 ganger grunnet psykisk lidelse, og som snart skal inn en 3 gang. Hun går til BUP jevnlig, og gruer seg til hvert møte. Jeg tror at hvis BUP skal hjelpe, så må personen ville det selv.
Men kanskje alt han trenger er noen å snakke med? Lykke til, må være vanskelig å se på at noen du er glad i har det vondt!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
mars 1st 2007 at 6:05 pm
Høres ikke bra ut vennen min. Håper han får hjelp av BUP. Glad i deg. Klem
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende