jeg har vokst opp med en mor som har hatt "steinansikt" så lenge jeg kan huske.
hun har aldri vært spesielt følsom, og hvis hun gråt gjemte hun seg på badet, ute eller på rommet, hun viste det aldri til oss. dette har gjort til at jeg har trodd at det er normalt, at det er svakt for meg og gråt forran andre, at jeg vil virke sippete++.
det har gått så langt at jeg kun kan gråte ut når jeg er alene hjemme, har på musikk og vasker, hvis andre er i huset gjemmer jeg meg ofte på badet, setter på vaskemaskinen og hulker høyt.
det er slitsomt og gå slik, og jeg har egentlig aldri blitt oppmerksom på det før jeg gråt hos psykologen i går, hun ba meg prøve og finne grunnen til at jeg ser på det som en svakhet innen neste time, og nå har jeg altså funnet den. det er som sakt noe jeg har lært fra jeg var liten.
jeg har forstått at jeg MÅ ta tak i alt som har skjedd fra bunnen av, jeg må begynne på nivå 1 for og bearbeide bit for bit, og jeg vet at jeg må begynne og rive ned muren.
men…
jeg vil ikke rive ned muren jeg har bygd, jeg vil ikke kjenner på
smerten, se bildene og føle hendene hans på meg, jeg har klart og
"glemme" alle disse tingene, jeg har klart og være ærlig med hva som
har skjedd men fortalt det på en slik måte at kroppen min tror det er
en annen jeg snakker om, jeg HATER at alt kommer tilbake nå, jeg hater
virkelig og våkne på natten og føle hendene eller kjenne ånden til
overgriper, jeg hater og "stoppe" opp og bare vil gjemme meg, jeg hater
at jeg ikke kan fortelle de på jobben hva jeg har gått gjennom og
hvorfor jeg har fått en knekk, jeg vil ikke rive ned den muren, ikke
enda:’(







